I noen dager summet politihuset med nyheten om at en mann hadde tilstått å ha voldtatt og drept en gutt fem år tidligere. Albert Egje fortalte lite om Fegers rolle i saken, men i det stille lot han seg imponere over hvordan partneren hadde fått frem tilståelsen.
Beundringen forsvant raskt. Feger uteble fra alle møter, og han gjorde aldri sin del av arbeidet. Han stotret og stammet under intervjuer, og ingen skjønte spørsmålene. Som regel satt han på kontoret, nilesende over rapporter og gamle aviser. Feger småpratet aldri, husket ingen morsomme historier og snufset bare til svar når noen forsøkte å dra i gang en samtale.
"Vi må snakke sammen," sa Egje en dag.
Feger så skremt på ham.
"Vi skal være partnere. Jeg aner ikke hvordan du har kunnet holde på som du gjør, men det må ta en slutt," sa Egje. "Hvis du har problemer, må du finne noen å snakke med."
Feger gjorde ikke mine til å snakke.
"Jeg er klar over at det plager deg å måtte dele kontor med meg, men oppførselen din plager meg like mye. Ingen av oss liker det, men vi må gjøre det beste ut av situasjonen."
Telefonen på Fegers skrivebord ringte. Han snudde seg og løftet av røret uten å presentere seg. Stemmen i røret spurte om noe, Feger mumlet et ja, og så lyttet han.
"Vel, har du noe å si?" spurte Egje.
Feger mumlet, om det var til Egje eller stemmen i røret, visste Egje ikke.
"Har du noe å si?" gjentok Egje irritert.
"Hva, jeg? Nei," sa Feger forvirret. Han la på røret, reiste seg og tuslet ut av kontoret.
En sivilkledd etterforsker møtte Feger utenfor likhuset.
"Er du Jarl Feger?"
Han nikket.
Etterforskeren holdt opp en nøkkel: "Er denne din?"
Feger tok nøkkelen. Han leste navnet på nøkkelhanken, Jarl Feger, og han nikket igjen.
Etterforskeren smilte fornøyd. "Jeg glemmer aldri et navn," sa han fornøyd. "Jeg har hørt folk snakke om deg." Han tidde brått; det slo ham at Feger kanskje ikke ville like å høre hva folk fortalte.
"Nåvel," fortsatte etterforskeren, "vi fant nøkkelen i jakkelommen på en kvinne. Hun hadde ingen papirer på seg, og vi lurte på om du kunne hjelpe oss med å identifisere liket."
Feger nikket stumt.
Han gikk i en gjennomsiktig boble. Luftmensch, kvernet en stemme, pass godt på datteren min, Luftmensch. Han hørte ikke noe utenfor boblen. Han var ikke sliten, ikke lei seg, ikke sint, ikke skuffet.
En hvitkledd mann åpnet en kjøleskapdør og trakk ut en stålskuff. Feger så ned på den blåhvite kroppen til Chanah.
"Jeg beklager," hvisket han.
Han kikket på henne. Etter en stund merket han hvor stygg hun var, like stygg som de andre skallene ved Havnekvarteret. Hvorfor ville de at han skulle se på denne kroppen?
"Hun ble funnet i en sovepose i en park ved Elvebredden," sa etterforskeren. "Hun hadde satt en overdose, og så la hun seg til å sove for siste gang. En hundeeier snublet i henne da han gikk for å undersøke hva hunden bjeffet på. Hun hadde ikke papirer på seg, men kanskje du kan hjelpe oss?"
Feger snudde seg og gikk.
"Vet du hvem det er?" spurte etterforskeren.
Feger ristet på hodet uten å stoppe. Det var ingen. Det var bare et livløst skall. Chanah var det i hvert fall ikke.
"Det er en uvane å skrive navnet sitt på nøkler," ropte politimannen etter ham. "Du var heldig nå, Feger. Men det er ikke sikkert at du er like heldig neste gang du mister nøkkelen. Hvem som helst kan bryte seg inn hvis de vet hvor nøkkelen passer."
På vei inn igjen i politihuset så Feger en kvinne med langt kobberrødt hår. Hun sto blant skranker og stoler, skilt og kølappmaskiner, potteplanter og ventende mennesker. Det myldret i resepsjonen, men han så bare det hjelpeløse ansiktet. Kvinnen snudde seg mot utgangen, og Feger hastet etter. I sollyset utenfor tok han henne igjen.
"Unskyld?"
"Hva vil du?" spurte hun nervøst. "Vil du meg noe?"
"Du trenger hjelp?" Han viste henne tjenestebeviset.
Hun kikket til alle kanter, som for å rope etter hjelp, men hun stolte ikke på noen. Hun kikket opp på Feger. Noe langt inne i de blå øynene fikk henne til å roe seg.
Han nikket mot en benk: "Du vil ikke sette deg?"
Taust satte de seg.
"Jeg vil anmelde et innbrudd," sa hun. "Jeg heter Michelle."
"Et innbrudd," snufset Feger.
"Jeg vet hvem som har brutt seg inn, men jeg vet ikke hva han vil. Jeg kan ikke bevise noe, men han har vært inne hos meg når jeg har vært ute. Han la igjen noe på bordet. Han..."
"Han brøt seg inn hos deg og la igjen noe, men du vil ikke fortelle hva han la igjen," sa Feger.
Michelle så rett frem. "Det skjedde i går kveld. Jeg aner ikke hvordan han kom seg inn. Jeg vet at jeg låste døren, men da jeg kom hjem, var døren åpen. Og på bordet fant jeg... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke anmelde noen, men jeg trenger hjelp."
"Jeg skal prøve å hjelpe deg," sa Feger. "Men først må jeg bli med deg hjem. Du kan fortelle mer senere. Jeg kan ikke love at alt blir bra, men jeg skal prøve å hjelpe deg."
De spaserte rolig gjennom gatene, Feger fortapt i sine egne tanker, Michelle mer og mer skeptisk.
"Har du ikke bil?" spurte hun etter en stund.
"Hva? Nei, jeg liker ikke å kjøre. Jeg liker ikke biler."
De gikk videre. Hun bodde på Østsiden, ikke langt unna politihuset. Noen kvartaler unna hennes adresse passerte de en forretning med svarte gardiner foran utstillingsvinduene. SEXTREM, sto det på døren. Alt i lakk, lær og hjelpemidler. Salg og bytte av magasiner. Stort utvalg av filmer.
På husveggen hadde en eller annen skrevet noen setninger med filtpenn. Den ukjente forfatteren hadde blandet sammen små og store bokstaver. Den gammelmodige, snirklete S'en lignet på en F, og tegnsettingen virket tilfeldig. Feger stoppet for å tyde teksten:
aLLe uTfKårne vaginaer fKaL fønderfLåf og aLLe
horegaver brennef op med iLd og aLLe faLLofer
ødeLeggef for av HORELØNN! er de famLeT og TiL
HORELØNN! fKaL de aTTer bLi
Feger ble stående lenge foran forretningen. Michelle så nervøst på ham. "Hva er det?" spurte hun.
"Hva? Ingenting," svarte Feger.
"Kan du vise meg skiltet ditt en gang til?"
Uten et ord fumlet Feger rundt i lommene og ga det laminerte plastkortet til henne. Denne gangen gransket hun det nøye. Feger oppførte seg ikke som en politimann. Han subbet rundt i en altfor varm frakk, så aldri rett på henne og stilte underlige spørsmål.
Michelle bodde i tredje etasje i en gammel bygård, i en ettroms leilighet med et lite bad og en kjøkkenkrok. I et hjørne ventet en svart liten vedovn på vinteren. Ved inngangsdøren hang et callinganlegg, en svart boks med en telefon og en nøkkelknapp til å åpne porten. Oppslagsverk og notater dekket et lite skrivebord, pensumbøker sto sirlig ordnet i en hylle, bilder av slektninger og barndomsvenner smilte ned fra veggene. En sovesofa og en ørelappstol, lyse gardiner foran vinduene, en kniplingsduk over kaffebordet, alt var rent og pent og ryddig, men Feger ble redd av å være der inne.
"Vil du ha en kopp kaffe?" spurte Michelle nervøst.
Feger ristet på hodet. Han gikk rundt i stuen, tok litt på en duk, myste mot et fotografi og veide en porselensfigur i hånden. Han stoppet foran klesskapet og åpnet dørene. Hun hadde ikke så mye klær, men alt var rent og nystrøket og pent brettet sammen, alt av undertøy, strømpebukser, bluser, skjørt, gensere. Det luktet godt av skapet, rent og godt.
Han lukket skapdørene og fant en stråkurv på badet. Han løftet vekk lokket, kikket ned på skittentøyet og snufset inn lukten. Michelle så redd på ham.
"Du fant en av de brukte trusene dine på bordet," sa Feger.
Hun rødmet. "Hvordan visste du...?"
"Det var noe størknet hvitt i trusen. Du gjettet deg til hva han hadde gjort," sa Feger. "Hvor er den nå?"
Hun nikket mot vedovnen: "Jeg pakket den inn i avispapir og brente den."
"Det var synd," snufset Feger. "Man må alltid ha beviser. Jeg forstår ikke helt hva de gjør, men man skal ikke kaste slike ting. Det nytter ikke å vite hvem som har gjort noe, man må ha beviser. De kan ta blodprøver. Ta vare på alt du finner hvis noe sånt skjer igjen."
Han pekte på skrivebordet. "Studerer du?"
Hun nikket. "Jeg flyttet hit for litt over et år siden. Nå studerer jeg."
"Går du mye ut?"
Hun ristet på hodet. "Jeg går på forelesninger, men jeg leser mest hjemme."
"Du går ikke på så mange forelesninger lenger, gjør du vel? Du sitter mest inne. Det er tryggest."
Michelle svarte ikke.
"Du går sjelden ut, men likevel visste han at du ikke var hjemme. Du vet at han følger med når du går inn og ut?"
"Ja," hvisket hun livredd. "Jeg tror at noen følger etter meg. Han holder øye med meg. Jeg tror jeg vet hvem det er."
"Hva har han gjort mot deg? Hvordan greide han å skremme deg så fryktelig?"
Michelle hadde flyttet til Steinbyen forrige sommer. Foreldrene sendte penger så hun kunne studere på heltid. Til å begynne med gikk det bra, men etter hvert forsvant konsentrasjonen. Hun leste ikke pensum, holdt ikke fristene for å levere semesteroppgaver, glemte å melde seg opp til eksamen. Michelle ante ikke hva hun drev på med, og hun begynte å grue seg til å våkne om morgenen.
På fritiden gikk hun på noen studenttreff. Hun besøkte to-tre gamle kjente fra hjembyen, men de virket alle travelt opptatte med sine ting. Hun kjente ikke så mange, og hun snakket til alle som ville snakke med henne.
I første etasje i oppgangen bodde Dennis, en ung mann hun egentlig ikke likte spesielt godt. De nikket til hverandre hver gang de møttes, og etter hvert begynte de å veksle noen ord. Da Dennis en vinterdag spurte om hun ville bli med ut og spise, takket hun ja, mest for å ha takket ja til noe.
Mot formodning ble det en hyggelig kveld. De delte to flasker vin og spiste uten å merke hva som ble servert. Da de spaserte hjemover, fant han hånden hennes, og de leide hverandre. Det var midt på vinteren, men vinen varmet, og for en gang skyld var byen ren og hvit og vakker.
I oppgangen ba han Michelle inn til seg. Hun burde ha takket nei, men tungen svarte ja. Det var lenge siden hun hadde hatt selskap i mørket. Hun ville overnatte, men hun ville ikke ligge med ham. Dennis kysset henne til svar.
I flere timer kysset de hverandre, småbet i øreflipper, mumlet uhørlige ord, lot hendene gli over rygg og bryster og skuldre og ansikter. Men hver gang hånden hans gled ned mellom beina, flyttet hun den vekk og hvisket nei.
Til slutt ble Michelle veltet over på ryggen og armene ble presset mot puten. Han kysset henne hardt på munnen. Hun lå kald og kvalm og håpet at han ville bli fort ferdig. Etterpå gråt hun ikke, det var hun stolt av, hun gråt ikke, ikke før hun hadde kledd på seg og kommet seg hjem til sin egen leilighet.
Noen dager senere bestemte Michelle seg for å anmelde voldtekten. En kvinnelig politibetjent tok forklaringen. Hun ringte rundt, avhørte Dennis og skrev en rapport. To dager senere mumlet kvinnen noe om uaktsom voldtekt og rådet henne å glemme hele saken. Dennis ville ikke bli dømt for noe. Politikvinnen beklaget seg, men hun visste av erfaring at det ikke nyttet. Det sto ord mot ord, og Michelle hadde selv lagt seg naken i sengen hans.
Og Michelle gjorde ikke noe, ikke før et halvt år senere, da hun fant trusen på bordet, da noen hadde onanert i et plagg hun selv hadde brukt. Hun husket hva som skjedde forrige gang, men likevel kom hun seg ned til stasjonen for å be om hjelp.
Michelle holdt rundt seg selv mens hun fortalte. Feger hørte på uten å si stort.
"Og noen følger etter meg hvis jeg går ut. Jeg vet at det er ham."
"Og foreldrene dine, har du fortalt noe til dem?" spurte Feger.
"Jeg har ikke fortalt det til noen."
"Hva sier du om studiene?"
Hun svarte ikke.
"Du lyver til dem, ikke sant? Endelig har du funnet deg til rette, det har gått bra på eksamen, og du har fått flere nye venner."
Hun nikket.
"Men i virkeligheten sitter du her inne," sa Feger.
"Kan du gjøre noe? Jeg vet at det var ham. Jeg vil ikke gå til sak, men jeg vil at det skal slutte. Kan du hjelpe meg?"