En generator sendte strøm langs Fegers ryggrad. Ørene summet, og kroppen rykket til med jevne mellomrom. Hele tiden kjempet han mot en svart og tung hodepine, og hele tiden tapte han. Han våget ikke å forlate leiligheten. Ute i verden visste alle hvem han var, de overvåket, stirret, gransket hver eneste bevegelse. Det var bedre å holde seg i mørket og danse med de døde.
Noen ganger, for ikke å sulte i hjel, måtte Feger forlate sengen og mørket og notatene. Da ble alle papirene sortert i et sirlig system. Hvis spionene forskjøv arkene en hårsbredd, ville han oppdage det. Fellene ble sjekket og dobbeltsjekket; han kunne aldri vite om trekken hadde flyttet noen papirer, men han mente likevel at noen jevnlig brøt seg inn.
Etter hvert glemte han hvilket mønster arkene var sortert etter; da kunne han aldri vite med sikkerhet om spionene hadde vært der. Skjelvende av skrekk merket han hvordan hjernen sakte mistet kontrollen over ethvert mønster og enhver sammenheng den møysommelig hadde puslet frem.
Det banket på døren. Feger åpnet ikke. Hadde han hørt rett? Det banket på igjen. Tom og utslitt åpnet han døren. To dresskledde menn sto utenfor. Han kjente ikke igjen ansiktene, men de bar en usynlig uniform over dressjakkene.
"Kan vi komme inn?"
Uten et ord trådte Feger til side. Uinteressert kikket de to sivilkledde politimennene på kaoset i den lille leiligheten. Notater fløt overalt, i hauger på gulvet, krøllet sammen på sengen, i stabler på kjøkkenbordet. Politimennene tråkket over avispapiret Feger hadde lagt foran døren for å høre om noen brøt seg inn.
Han ventet på at de skulle si noe. Han regnet med at det gjaldt dommen til disiplinærkomiteen, men han brydde seg ikke om hva komiteen hadde bestemt.
Den ene politimannen kremtet og leste opp et gatenavn og et tall fra en notisblokk. Feger så tomt på ham. Han kjente igjen adressen, men hva ville de med den?
"Vi tror at du var i nærheten av denne adressen for tre dager siden."
Han svarte ikke.
Den andre politimannen hentet et svart-hvitt bilde frem fra innerlommen og viste det til Feger. Baronessen lå på ryggen i den flekkete sofaen. Halsen var mørk, og hodet dinglet fra resten av kroppen. Parykken og nattluen lå på gulvet. Øynene stirret tomt på noe ved siden av kameraet.
Feger hørte ikke hva politimennene sa. En gang hadde han båret samme uniform som dem. Visste de det? De snakket lenge til ham, men han så bare lepper bevege seg i luften.
"Har du noe å si til dette?"
Han hadde ikke noe å si.
"Vi fant en lapp på stuebordet hennes, en lapp med ditt navn og ditt telefonnummer," sa en av dem og holdt opp en forseglet plastpose. "Du ga den til henne, ikke sant?"
Feger så på lappen. Han kjente igjen sin egen håndskrift.
"Hvorfor ga du henne telefonnummeret ditt? Telefonen hennes virket ikke, den har vært koblet fra i mange år. Hun kunne ikke ringe deg, selv om hun ville," sa politimannen. "Hun var sprøyte gal. Hva ville du med henne?"
Feger svarte ikke.
"Vi kommer til å kontakte deg igjen," sa de to og forsvant.
Han satt alene igjen og undret seg på hvorfor de ikke hadde arrestert ham med det samme. De hadde lappen, de måtte ha funnet fingeravtrykk i leiligheten til Baronessen, og nok av naboer hadde sett ham.
Raseriet vokste i Feger, raseriet ingen hadde sett, hørt eller luktet. Baronessen skulle ikke ha blitt drept. Han hadde kjent igjen seg selv i ansiktet hennes, i ansiktet til en gammel og glemt kvinne. Hun skulle ikke ha blitt drept.
Med lysende øyne vendte Feger tilbake til biblioteket. Igjen fikk han låne mikrofilmene med aviser fra tiden da Deborah Haam ble drept. Nå leste han alt som hadde stått i avisene, ikke bare nekrologene og artiklene om den døde operasangerinnen. Han leste alle hver notis, hver reklame, hver leder, hver artikkel, hver eneste bokstav.
Han brydde seg ikke om hvor mye tid han brukte på å lese gamle aviser. Filmen surret rundt spolene. Ord gled forbi ansiktet. Han stolte ikke på noen. Han utviklet forholdsregler, strenge, nesten umulige regler han måtte følge om han skulle overliste fienden. Ikke et ord ble notert, ikke en artikkel ble kopiert. Med en overmenneskelig kraftanstrengelse lagret han alt i sitt eget hode.
Posten hadde sluttet å levere lønnsutbetalinger, men han visste ikke det. Reklame, brev, regninger og purringer hopet seg opp. Utkastelsesordren lå ulest i postkassen. Fremdeles var det penger igjen i kjøkkenskuffen, men han tenkte ikke på slikt. Alle bånd ble klippet over da han så bildet av den døde Baronessen.
Når biblioteket var stengt, lå han fullt påkledd på sengen. Han spiste ikke annet enn en sjelden hamburger eller en pølse med brød på et gatekjøkken. Han skiftet sjelden klær. Han hverken snakket til eller så rett på andre mennesker. Trengte han flere mikrofilmer, knep han leppene sammen og ga bibliotekarene håndskrevne lapper. På den måten overlevde de kanskje. Sykdommen hadde bitt seg fast i ham, men han ville ikke smitte andre.
Av og til dro Feger til Kirkegården. Noen måtte han snakke med, og hun var allerede død. Han hadde flyttet en benk for å kunne sitte nær graven og fortelle Deborah hva han hadde funnet ut i løpet av dagen. Men marmoransiktet svarte aldri.
Ingen kunne som Feger strekke, rotere og forskyve verden så den mest forvridde tanke ble rett. Han leste om alle drap, om alle savnede, om alle henlagte saker. Han finkjemmet årganger av aviser og slo opp i oversikter over uløste kriminalmysterier. Sakte men sikkert foldet et mønster seg ut foran ham. Hvert år, utpå høsten en gang, forsvant en kvinne fra Steinbyen. Noen ganger ble de funnet igjen, livløse, og noen ganger ble en mistenkt dømt.
Feger skilte sakene fra hverandre ved å analysere koder bare han så. Han brydde seg aldri om hva politiet sa; hemmelige tegn fortalte om den rette morderen var tatt, eller om politiet hadde nøyd seg med en syndebukk. Etter en selvlaget algoritme sorterte han ut de sakene som hang sammen med drapet på Deborah Haam.
Han fant en overvekt av svarthårete blant de drepte kvinnene. Han husket hårrøttene til kvinnen han hadde truffet ned ved Havnekvarteret. Han husket hår fra en svart parykk, hår en laborant hadde funnet på en kvinne som lå naken i skogen. Han så for seg bildet av Deborah Haam. Hvert år feiret noen Fegers fødselsdag med å drepe den samme kvinnen.
Fremdeles bakset han i edderkoppnettet, men han så mer og mer av mønsteret. Det var likevel ikke nok, ikke enda. Han så ikke hele mønsteret, ikke før han vendte tilbake til måneden etter Deborah Haams dødsdag. Fjorten dager etter at hun ble begravd, sto en liten notis i Morgenposten:
Barnets Mor Enda Ikke Funnet