Øynene rant og underleppen skalv da gamlingen ga passet til kontrolløren. Kontrolløren undret seg på hvem som hadde sluppet noe slikt ut av anstalten, for det senile kreket så ikke ut til å kunne ta vare på seg selv. Han bladde gjennom sidene, kikket raskt på bildet og leverte passet tilbake.
Hele veien hadde gamlingen reist på passet Rottenesen hadde forfalsket. Papirene ville ikke ha tålt en grundig kontroll, men ingen kontrollerte papirene grundig, av frykt for at de skulle bli belemret med en mumlende olding.
Toget rullet inn på stasjonen tidlig om morgenen. Gamlingen grep kofferten, vagget giktbruddent ut av toget, fant et toalett og låste seg inne. Passet rev han i småbiter og skylte ned i klosettet. Han satte gebisset på plass, tok på seg frakken, dro en fuktig hånd gjennom det hvite håret og satte hatten på hodet. Da han låste seg ut, lignet han en av de utallige pendlerne som jernbanestasjonen hostet ut hver morgen.
Gamlingen vekslet alle pengene i en døgnåpen bank inne på stasjonen. Han ba om å få små sedler, slik at rullen skulle bli så tykk som mulig. Med den nesten tomme kofferten i hånden tråkket han ut i en grå høstmorgen.
Han sto utenfor stasjonen uten å kjenne igjen menneskene og bilene og lyskryssene og butikkene. Han så ord overalt, svarte og gule og røde og hvite ord, de blinket på lysskilt, sprengte butikkvinduer, skrek ned fra enorme plakater. Utydelige kruseduller var malt hundre ganger på samme vegg, enten navn eller tilfeldig valgte bokstaver. Lag på lag med malte, tusjede, trykte ord dekket byen. Men gamlingen så gjennom de tomme tegnene og konsentrerte seg om menneskene.
To utslitte menn med gråbleke ansikter stavret seg inn gjennom døren til en kafé i nærheten av jernbanestasjonen. Gamlingen fulgte etter. Han hadde ikke mye penger, men her ville det være nok.
Det var tidlig på morgenen, men lokalet var likevel nesten halvfullt. En pløsete kvinne satt for seg selv ved et bord. Et langt knivarr lyste lilla over det ene kinnet. Hun stirret på et tomt ølglass som om hun forsøkte å ønske det fullt. Glassbiter knaste under skoene og øl klistret sålene til linoleumsgulvet da gamlingen gikk mot bordet. Kvinnen så opp; slike ansikter husket han fra ruinene av Det tredje riket. Øynene hadde tapt så ofte at de ikke brydde seg om enda et tap. Øynene ønsket bare at de aldri ble edru igjen, at de aldri mer ville se klart.
Gamlingen konsentrerte seg om å hente frem ord fra et språk han ikke hadde brukt på lenge: "Kan jeg et glass spandere?"
Kvinnen undret seg over det gebrokne språket, men hun forsto hva han mente. Et smil bredte seg over det pløsete ansiktet, og hun rettet på en livløs hårlokk.
"Sett deg," sa hun, nesten uten å snøvle.
Gamlingen slapp kofferten og satte seg på en stol inntil veggen. Sneiper veltet ut av et stort askebeger, og frakkeermene klistret seg fast da han la albuene på bordet. Han prøvde å ikke rynke på nesen av lukten hennes.
Han nikket til en servitør og løftet to fingre. Servitøren kom med to halvlitere på et brett. Gamlingen la alle sedlene på bordet, slik at kvinnen fikk sett dem. Han viftet vekslepengene vekk og skjøv et av glassene over bordet. Hun drakk halve glasset i én slurk, mens han vætet tungen.
Han prøvde å farge stemmen med entusiasme: "Har du en plass hvor vi kan være i ro og fred?"
"Så-så, ikke så hastig, min venn," snøvlet hun. "Vi er ikke presjangtert enda."
Gamlingen diktet opp et navn til henne. Han glemte det raskt; hun ville ikke huske det, og hvis hun spurte ham igjen, kunne han bare dikte opp et nytt navn. Hun ga ham et navn tilbake, men han hørte ikke etter.
"Selvfølgelig har jeg en plass hvor vi kan være alene. Hva tar du meg for? Tror du jeg bor på gaten?" sa hun og lo høyt.
Kvinnen nitelte penger og regnet i hodet. Hun greide ikke å skjule det grødige lyset i øynene; slike summer hadde hun ikke sett på lenge.
En stor mann med et bredt ansikt reiste seg fra et nabobord og vagget over gulvet. Tynne arr dekket huden rundt knekknesen og de blodskutte øynene. Et par spinkle bein bar en tung overkropp. På nært hold så gamlingen at overkroppen var mest mage, men mannen kunne fremdeles legge vekten bak et slag.
"De pengene har jeg sjett før," snøvlet mannen og pekte mot sedlene på bordet.
Gamlingen ble til en hvithåret olding. Hendene skalv da han krøp sammen i stolen. Leppene snappet etter luft, og øynene så ned i fanget.
"Ta det rolig," sa kvinnen, for hun likte ikke å tenke på at sedlene skulle forsvinne.
Den store mannen hørte ikke etter. En gang hadde han vært bokser, nå hadde musklene forlengst veket for spekket, men det var igjen nok krefter og teknikk til å gi denne spinkle gamlingen en lærepenge.
"De pengene har jeg sett før, og jeg vet hvor du har stjålet dem. Jeg hadde lommene fulle da jeg kom hit, og se nå..."
Nå begynte fylliken å tro på sine egne ord. Han vrengte lommene og kikket rundt i lokalet. Her og der nikket noen hoder; de angret alle på at de ikke selv hadde vært først ute, og nå ville de sikre seg en part i utbyttet.
Den rødsprengte kvinnen syntes synd på gamlingen, men forretninger var forretninger. Hun smilte opp mot den nye mannen; fikk hun ikke pengene til den hvithårete, skulle hun i hvert fall få noe ut av denne morgenturen.
Gamlingen la høyrefoten på det venstre kneet og dyttet stolen bakover til ryggen presset mot veggen. Mens den store mannen besvarte smilet fra kvinnen, rettet gamlingen ut beinet og sparket ham i skrittet. Den store mannen knakk sammen som en foldekniv; han klamret seg til skrittet og hveste. Gamlingen reiste seg, puttet pengene i frakkelommen, grep askebegeret og knuste det mot nakken til den krumbøyde mannen.
Fylliken sukket tungt, vaklet tre skritt til siden og la seg over et av nabobordene. Glass og askebegere fløy gjennom luften da bordet veltet. To morgenfugler ynket seg da deres siste dovne dråper rant utover gulvet. Ellers tidde alle i lokalet.
Den rødsprengte kvinnen så opp med vidåpen munn. Gamlingen grep kofferten og nikket til henne. Stjerner lyste i de røde øynene da hun reiste seg. Det var mange år siden menn sist hadde kjempet om henne. Nå ville hun gå med seierherren.
Fulle askebegere kranglet med tomme brennevinsflasker om plassen. En gang hadde gardinene vært hvite, men nå hang de fettgule foran vinduene. En elekrisk vifteovn forsøkte forgjeves å hamle opp med trekken. Det flekkete teppet luktet surt, og stoppen tøt ut gjennom sofaputene.
Gamlingen hadde spurt hva kvinnen drakk, og så hadde han kjøpt fire flasker og en kartong sigaretter til henne. Nå åpnet han en flaske og satte den på bordet. Hun fant frem to fettete glass og skjenket i til dem begge. Gamlingen nøyde seg med å stikke tungen ned i glasset med jevne mellomrom, men hun tok for seg.
Kvinnen sovnet på sofaen etter den første flasken. Gamlingen åpnet en ny flaske og satte den på bordet. Så forlot han leiligheten med nøklene hennes i lommen.
På et apotek kjøpte gamlingen en eske gelatinkapsler, tre bokser salpeter og ti små plastglass. I en jernvarehandel kjøpte han en fil, en brynestein, en billig tollekniv og en rull kraftig teip. På en bensinstasjon kjøpte han en flaske batterisyre.
På et supermarked kjøpte han et kilo sukker, et par kraftige plasthansker og tre hundre stearinlys; her hektet han også med seg ti store papirposer fra fruktdisken. Kassedamen så rart på ham og spurte om han var redd for at strømmen skulle gå. Han svarte ikke.
I en trevarehandel fikk han fylle flere bæreposer med tørr sagmugg. Det skulle han ha i kassen til katten, mumlet han gebrokkent. Mannen i trevarehandelen puttet pengene i lommen og ristet på hodet over alle skrullingene som gikk løse i verden.
Overalt måtte han lete gjennom hyller, stille utallige spørsmål og krangle med betjeningen på et glemt språk. Men til slutt hadde han handlet alt han trengte til de neste dagene.
Da gamlingen vendte tilbake til leiligheten, hadde kvinnen våknet. Maskaraen lå i lag rundt øynene, og lebestiften var smurt rundt munnen. Hun myste søvndrukkent mot mannen med det hvite håret og de mørke øynene.
"Hvem er du?"
Han diktet opp et nytt navn, og hun nikket gjenkjennende. Det var ikke første gang hun våknet opp med et fremmed ansikt i nærheten. Den hvithårete virket harmløs, og hun konsentrerte seg om viktigere ting. Snart var hun på vei ned gjennom neste flaske.
På kjøkkenet brøytet gamlingen seg gjennom stabler av skitne glass og tallerkener. Han vasket noen gryter og ryddet plass på benken.
Gamlingen helte de tre salpeterboksene i en bolle. Han fylte to av boksene med sukker, helte sukkeret over i bollen og blandet godt. Med en teskje fylte han denne blandingen i gelatinkapslene. Det tok en stund, men til slutt var hundre kapsler fylt med sukker og salpeter. Han åpnet de ti små glassene, telte ti kapsler opp i hvert glass, presset lokkene på og la glassene ned i kofferten.
Han smeltet vokslys i en gryte, skjøv gryten til side og helte i sagflis. Han lot blandingen kjølne til den nesten hadde størknet. Med en sleiv fordelte han den seige massen i de ti papirposene. Dette gjentok han til alle lysene var smeltet. Så pakket han papirposene ned i kofferten.
I løpet av ettermiddagen og kvelden hadde kvinnen ligget på sofaen med slørete øyne mens den fremmede gamlingen romsterte på kjøkkenet. Nå begynte hun å snorke.
Gamlingen arbeidet uforstyrret gjennom natten. Med et par plasthansker på hendene satte han en kjele på komfyren, skrudde på kjøkkenviften og helte batterisyren oppi kjelen. Forsiktig varmet han syren til det dampet hvitt. Han lot væsken kjølne, fylte den på en tom brennevinsflaske og skrudde korken på. Han skylte flasken under rennende vann og viklet teip rundt tuten.
Han kastet hanskene; syren hadde etset seg gjennom plasten, men de små sårene hemmet ikke fingrene. Han hadde tungt for å puste etter å ha inhalert gassen. Men da han pakket flasken ned i kofferten, vred han leppene til et kaldt grin.
Kvinnen på sofaen snorket taktfast. Da gassen drev rundt i rommet, hadde snorkingen endret seg litt, men hun hadde ikke våknet.
Gamlingen trakk på skuldrene og rotet rundt i leiligheten etter sysaker. I frakkeforet sydde han flere store lommer og snurpet fast sliren til tollekniven. Møysommelig filte han kniven ned til et tynt, tveegget blad. Han brynte eggen til stiletten kunne barbere håret på underarmene. Da han var fornøyd, reiste han seg og kastet kniven løst frem og opp i luften. Kniven roterte sakte noen ganger før den landet med spissen ned midt på kjøkkenbordet.
Kniven dirret i treverket. Kvinnen snorket fremdeles. Ute lyste morgensolen. Gamlingen hadde ikke sovet på flere døgn. Han sov ikke så mye lenger, nå levde han mest i fortiden, og da trengte han ikke drømmer.
Han tok på seg frakken og forlot leiligheten med kofferten hengende tungt ved siden. De to siste brennevinsflaskene sto på stuebordet. Når kvinnen våknet, ville hun se flaskene og ikke savne ham. Hun ville ikke fortelle noen om ham på flere dager, ikke før flaskene var tomme, og da ville hun ikke huske stort.
Et liv hadde gått siden gamlingen forlot Steinbyen. Han kjente ingen levende mennesker her. Han husket et menneske fra barndommen, et menneske som kanskje hadde noen svar, et menneske som burde ha noen svar. Nå skulle den personen få en melding. Men først ville han se til Dvora.