Hele natten hadde politimannen sittet på en benk i parken utenfor gården, kledd som en uteligger. Ingen skulle slippe usett ut. Hver time hadde politimannen reist seg og spasert noen skritt for å myke opp musklene, men han hadde aldri sluppet døren av syne.
Nå begynte parken å våkne til liv. Bråkete unger sprang i sirkler med altfor store ransler slengende etter seg. Voksne med blanke ansikter marsjerte mot jobben, men tankene lå igjen i sengen. En gammel mann luftet en puddel, en blek kvinne sjanglet hjem fra en sen fest, en parkeringsvakt kikket etter biler. Ingen av dem så to ganger på uteliggeren som hvilte ut på benken.
I en leilighet i gården holdt en gamling, en ung mann og en ung kvinne til; de skulle overvåkes, ikke arresteres. Hvorfor, visste politimannen ikke, men ordren hadde kommet fra øverste etasje. Man stilte ikke spørsmål ved en ordre fra øverste etasje.
I et halvt år hadde tre tomannslag overvåket leiligheten på skift, men i det siste var ekstra mannskap satt inn. Menn og kvinner hadde sirklet gården inn; de kysset i parkerte biler, bar poser fulle av matvarer, luftet hunder og trillet barnevogner med dukker. Ingen kunne krysse sirkelen usett.
Det var høst nå, men heldigvis skinte morgensolen. Han vendte ansiktet opp og lot strålene prikke mot huden. Han likte seg ikke i felten; han begynte å bli for gammel til å fryse, våke og vente på ordre. Enda en gang tenkte han på å søke seg over til en annen avdeling.
Tankerekken ble brutt da porten åpnet seg. En hvithåret mann, kledd i en vid frakk og med en koffert i hånden, subbet ut i sollyset. Slappe kinn sank inn i en tannløs munn. Gamlingen myste til begge sider før han satte kursen mot parken. For første gang på flere døgn forlot noen av de tre leiligheten.
Politimannen i uteliggerklærne hang søvnig med hodet, men han fulgte med i øyekroken. Gamlingen kom nærmere og forsvant utenfor synsfeltet; lyden av skritt fortalte at han subbet gjennom høstløvet bak benken.
Gamlingen satte fra seg kofferten, grep politimannen i håret og slo tre stive fingre mot punktet hvor halspulsåren delte seg, under øret og like bak kjevelinjen. Han slapp hodet, grep kofferten og subbet videre.
Det hadde nappet numment i nakken til politimannen. Innvollene ristet, og det stakk langs ryggraden, ikke smertefullt, bare lammende. En kort stund snurret verden, så senket mørket seg.
Nerver i halspulsåren hadde registrert et høyt blodtrykk da slaget kom. For å hindre hjerneblødning sendte nervene signaler til sentralnervesystemet: Hjertet senket takten og pumpet mindre blod for hvert slag. Venene i kroppen utvidet seg for å redusere strømmen av blod tilbake til hjertet. De glatte musklene langs pulsårene slappet av, dét utvidet pulsårene og fjernet blod fra hjernen. Blodtrykket falt, og etter to sekunder strømmet ikke blodet lenger til hjernen. Kroppen var blitt lurt til å slå seg selv i svime.
Smårollingene sprang gjennom parken på vei til skolen, og voksne hastet til jobben. Fremdeles så ingen av dem to ganger på uteliggeren som sov på benken, men nå lot han ikke lenger som om han sov.
På andre siden av parken kom Uriel til en asfaltvei. En bil med løftet panser sto parkert på fortauet, og under panseret bannet en ung kvinne for seg selv. Uriel satte kofferten fra seg og banket på panseret. Kvinnen stakk hodet frem.
"Du kan ikke parkere her," mumlet Uriel gebrokkent.
"Hva?" sa kvinnen.
Uriel gikk med ryggen svakt krummet, brystet hult og skuldrene rullet fremover; han lignet en spinkel gorilla. De glassblanke øynene fokuserte på ingenting.
"Du kan ikke parkere her," mumlet Uriel igjen.
Kvinnen forsto ikke mumlingen. Hun kastet et nervøst blikk mot kompanjongen på benken i parken. Han burde ha reist seg nå. Hun vendte seg mot den tannløse gamlingen; han sto med armene i kors og virket ufarlig.
"Jeg har fått motorstopp. Kan du hjelpe meg?"
Uriel tok to steg frem, fremdeles med armene i kors. Alle musklene i kroppen eksploderte i et nys, lungene presset ut luften, og øynene lukket seg et tiendedels sekund. Den høyre hånden fløy en halvmeter gjennom luften, fingrene knyttet seg, og knokene traff kvinnen i underkanten av brystkassen. En bruskbit på størrelse med en lillefinger hang fra den nederste kanten av brystbeinet. Bruskbiten stoppet slaget, men kraften ble sendt videre til hjertet, leveren og magesekken.
"Åh," sa kvinnen, før beina ga etter.
Uriel grep henne rundt livet. Han la en hånd på motoren for å sjekke at den var kald, og så la han kvinnens overkropp inn under panseret.
"Du kan ikke parkere her," klaget han høylytt.
Kvinnen svarte ikke.
Uriel grep kofferten og subbet videre mens han ristet på hodet. Han nikket til en middelaldrende kvinne med en katt i bånd, og hun nikket tilbake. Ingen lyttet til de gamle lenger. Ungdommen eide ikke respekt, de gadd ikke engang å svare når man snakket til dem.
En senil elv vred seg gjennom byen. Langs østbredden lå kvartal etter kvartal med tomme lagre og forlatte fabrikker. Her tente eierne fyr på sine egne gårder. Det var bedre å innkassere forsikringssummen enn å leie ut til pengeløse mennesker. De bygningene som ikke var brent ned, sto igjen med knuste vinduer og sammenraste gulv.
Menneskene kjempet mot rotter om ly og matrester. Under broer levde unger; de dyppet sokker i lim, puttet sokkene i poser og sendte posene på rundgang. Veskekjerringer slepte tomflasker og gamle aviser gatelangs. I betongskjeletter sov fylliker og narkomane i sin egen avføring.
Uriel tråkket rundt med kofferten i hånden. Det gikk mot kaldere tider, og folket ved Elvebredden lette etter ly for vinteren. Den hvithårete gamlingen lette ikke etter ly. Han regnet ikke med å leve til vinteren kom.
Hele dagen lette han, helt til han fant et egnet sted. På en åpen asfaltplass sto flere biler parkert; de tilhørte ansatte ved en av de få fabrikkene som fremdeles var i drift. Flere tomme lagerbygninger lå mellom elven og parkeringsplassen. Uriel forsvant inn i en av disse. Da han kom frem igjen, bar han ikke lenger kofferten.