Det var ikke første gang hun våknet opp i en fremmed seng. Hun myste gjennom mørket og forsøkte å huske.
Et vuggende ingenting.
Hun snudde seg rundt for å sove videre, men sengen gynget, og kvalmen trengte seg på. Hjertet pumpet blod uten rytme. Den venstre tinningen åpnet seg; en iskald bekk sildret nedover halve ansiktet. Hun famlet med fingrene, men fant bare svette. Kroppen ristet mens isvannet rant og rant over huden. Hun krøllet seg sammen til en ball under dynen, en liten, skjelvende ball.
Ukjente hender tørket pannen og pakket henne inn i tepper, men ikke noe kunne varme kroppen. Hun tigget om en glovarm nål, ville bytte resten av kroppen mot en arm full av smeltet pulver, hun greide ikke mer.
"Psht," spyttet en mannsstemme fra den andre siden av verden. "Du aner ikke hva du greier."
Hun slapp alle stygge ord løs på mannen. Ingen svarte, men det skrittet rundt sengen, skritt fra et rastløst rovdyr i bur. Hun forsøkte å spy under dynen, men ikke noe kom opp. Etter lange krampetrekninger hadde kroppen ikke presset opp annet enn litt sur væske.
Når hun tigget om å få dra, nektet stemmen, og når hun veltet seg ut av sengen, veltet hendene henne tilbake. Hvor lenge lå hun der? Rommet var mørkt, og hun gled opp og ned i søvnen. Med jevne mellomrom ble væske helt ned gjennom halsen. Hun skrek og vred seg og forsøkte å spy alt sammen opp igjen, men de harde hendene holdt hodet fast.
De fremmede hendene ville slepe henne ut til en verden hun hadde forlatt et halvt liv tidligere. De ville trekke henne ut til en verden hvor man ikke kunne sitte i sofaen, for da fikk putene flekker; en verden hvor man aldri farget leppene, for da ble leppene skurt med grønnsåpe; en verden hvor man aldri danset, for om pastoren fikk vite det, måtte man holde seg inne hver kveld i en evighet.
Hvis hun fikk noen venninner, forsvant de alltid raskt. De trodde at hun var overlegen når hun ikke deltok i samtalene. Hun var ikke overlegen, bare redd og forvirret. En sjelden gang lot pastoren henne gå på klassefester. Da fikk hun alltid beskjed om å gå inn på et annet rom hvis de spilte musikk. Klassekameratene syntes synd på henne. Hun hatet at klassekameratene syntes synd på henne.
Alltid uten sminke, alltid kledd i et brunt ullskjørt og en hvit bluse, men selv om hun ikke gikk i samme klær som de andre, var hun likevel vakker. Det hadde vært lettere med et stygt ansikt. En gang en unggutt ba henne med på kino, hoppet hun ut gjennom vinduet for å møte ham. Da pastoren kom inn på kinoen og slepte henne ut etter håret, skammet gutten seg. Senere snakket de aldri sammen. Ingen kunne forstå hvorfor hun alltid takket nei til invitasjoner.
Hun hadde aldri hatt håret sitt i fred. Håret ble ikke klippet eller krøllet, det rant i en svart hestehale helt ned til hoftene. Alltid gled fingre gjennom håret, på skolen, hjemme, i forsamlingen.
Lampen over sengen stakk i øynene. Hun dro dynen over hodet, vred ansiktet mot madrassen og tvang seg til å sove videre. En gebrokken stemme fra den andre siden av verden trengte gjennom alle forvirrede tanker.
"Hva heter du?"
Hun svarte ikke.
"Hva heter du?"
Stemmen ville ikke forlate henne.
"Hva heter du?"
"Hva vil du at jeg skal hete?" spurte hun, med hva hun håpte var en forførerisk stemme.
Hun ble revet opp fra sengen. En flat hånd sang rundt ørene.
"Hva heter du?"
"Marion," mumlet hun.
"Hva mer?" ville stemmen vite.
"Marion. Bare Marion."
"Hva mer?"
Stemmen ventet et svar.
"Marion, har jeg sagt," snufset hun. "Vær så snill, ikke slå meg."
Det ble stille. Etter en stund vente øynene seg til lyset. En tynn, hvithåret mann satt på en pinnestol ved sengen. Et par mørke øyne gransket henne, men det glatte ansiktet røpet ikke hva han tenkte om synet.
Ved fotenden av sengen satt en mann på hennes alder. Huden var blek og deigete, og håret hang uflidd foran et par redde blå øyne. Ansiktet virket kjent, men hun kunne ikke plassere det.
"Kan jeg få jakken min?" klynket hun.
Den gamle mannen nikket. "Hent den, Jarl," sa han uten å flytte blikket.
Den unge reiste seg og forsvant ut i entréen. Han kom tilbake med en svart skinnjakke.
"Her," sa han hest.
Fingrene skalv da han ga henne jakken. Hun famlet i lommene etter en fyrstikkeske og en sammenklemt sigarettpakke. Hun fant en noenlunde hel sigarett, og på det femte forsøket greide hun å tenne den.
Gamlingen nappet sigaretten fra leppene. "De som satte sigaretter foran føde, regnet vi som levende døde. De holdt ikke ut lenge."
"Jeg greier ikke mer," klynket hun. Tårene trillet ned kinnene mens hun klamret seg til skinnjakken.
"Psht, du vet ikke hva du greier," sa gamlingen. "Du vet ikke hva som bor i deg, og hvor mye du er i stand til. Dette er ingenting."
Han stirret hull i henne til hun måtte se vekk. Ingen sa noe på en stund.
"Du heter ikke Marion," sa gamlingen stille. "Du heter Chanah."
Han lente seg frem og slukket lyset.
"Sov nå, Chanah."
Søvnen kom sigende gjennom mørket.
"Chanah? Det het jo moren til Deborah Haam," hvisket den unge mannen.
Hva gamlingen svarte, hørte hun ikke, hun drev vekk fra dem, drev bakover i tiden til den første gangen hun rømte. En dag hadde hun stjålet noen penger og satt seg på en buss til Steinbyen. Resten av pengene ble byttet mot en flaske billig parfyme og et glorete sminkesett. Hun prøvde som best hun kunne å gjøre seg vakker, men resultatet ble bare fargerikt og illeluktende. Hun frøs den natten, skalv seg gjennom mørket utenfor busstasjonen uten mat i magen eller tanker i hodet.
Neste morgen ble hun kjørt hjem i en svart og hvit bil. Da pastoren takket politimennene, så han ikke på henne; hun ble låst inn på rommet sitt uten at noen snakket til henne. Om kvelden ble hun skurt over hele kroppen, skurt over ansiktet, over brystene, mellom beina, overalt. Og hele tiden stønnet pastoren rasende. Da han holdt på å miste kontrollen over seg selv, fikk hun noen ørefiker. Så forlot han henne.
Hun rømte flere ganger, og en dag kom ingen etter henne. Da hun endelig slapp unna, klippet hun håret i en hanekam og farget det grønt og rosa. Det var for ti år siden. I tiden etterpå bodde hun her og der om sommeren og i okkuperte rønner om vinteren. Hun eide aldri mer enn klærne og det hun kunne pakke i en ryggsekk. Hun tigget penger, nasket mat i butikker, nappet vesker og brøt seg inn i parkerte biler.
Hun vred seg frem og tilbake under dynen. En gang hadde hun og tre andre sparket inn ruten på et legekontor; de lette etter piller de kunne selge. Noen vaktmenn tok dem på fersk gjerning, og alle fire ble kjørt på stasjonen.
Neste morgen ble hun hentet av to sivilkledde politimenn og ledet til et lite støvete kontor. Bak et skrivebord satt en gammel, grovbygd mann med støvgrått hår og kantete ansikt. Det luktet svakt av møllkuler i rommet.
Mannen bladde i en mappe mens han nikket mot en stol. Hun satte seg, slengte med militærstøvlene og la armene i kors. Han leste høyt fra mappen.
"Du er adoptert, ser jeg. Rømte hjemmefra flere ganger. Et skikkelig problembarn. Men nå er du ikke noe barn lenger. Og da er det alvorlig å bli tatt for innbrudd. Du kan ende i fengsel."
Hun svarte ikke.
"Jeg heter Erik Rød," sa mannen. "Jeg synes synd på deg. Du har hatt det ille under oppveksten. Jeg skal la nåde gå for rett. Du skal få slippe straff siden det er første gang. Du kan gå nå."
Hun så rart på ham.
Den sølvhårete mannen så opp fra mappen for første gang. Han fomlet i den slitte dressjakken etter en lommebok, åpnet den og hentet frem noen sedler.
"Trenger du penger?"
Hun måpte. Erik Rød rablet et nummer ned på et kort og ga sedlene og kortet til henne.
"Du kan ringe dette nummeret hvis du trenger hjelp. Ring uansett hva det er."
Svimmel og forvirret tok hun sedlene og kortet. "Hva med de andre?" spurte hun.
Erik Rød vred på munnen. "De andre? De skal ikke få gjøre mer skade enn de allerede har gjort. Du kan gå nå. Ikke tenk på dem."
Hun vred seg under dynen mens svetten silte. Huden over den venstre ansiktshalvdelen lå løst som en maske. I søvne tok hun seg til ansiktet, rørte huden lett med fingrene, som for å sjekke om ansiktet satt fast.
Livet hadde forandret seg etter at hun traff den støvete mannen på det støvete kontoret. Ute på gatene unngikk de andre henne; de sa ikke noe, men alle mente at ulykken fulgte henne. Hun flyttet hele tiden og sov sjelden mer enn to-tre netter på samme sted. Noen ganger fulgte biler henne på avstand gjennom gatene. Hvis de prøvde seg på et brekk, ble de ofte tatt på fersk gjerning. Politimenn tømte de okkuperte rønnene, bulldosere jevnet bygningene med jorden, og så ble plassene asfaltert.
Hver gang hun kom opp i bråk, ble hun kjørt til det støvete kontoret. Hver gang så han på henne med underlige øyne, som om han så forbi henne, gjennom henne. Og hver gang endte det med at hun ble sluppet løs med noen sedler i lommen.
Hun flyktet og flyktet, men hun så alltid noen av hans menn der etter en stund. Hun slapp ikke unna, ikke før hun flyktet innover til det store hvite landet. Når hun red gjennom skyene på en varm sprøytespiss, kunne ingen nå henne. Og det som fulgte senere, klapringen opp og ned langs fortauene, gryntingen i smugene, kvalmen og de svette sedlene, den prisen valgte hun å betale.
Politiet plaget henne aldri; hvis hun kom opp i bråk, viftet hun bare med kortet hun hadde fått av den støvete mannen. Da tok de en telefon, før de lot henne være i fred. Noen ganger dukket han opp med uutgrunnelige øyne under sølvhåret. Han ville aldri ligge med henne, men han ga henne penger og ba henne om å ringe hvis hun trengte hjelp. Hun tok pengene, men hun ringte aldri. I stedet flyktet hun innover, hele tiden videre innover.
Og nå ville den svovelstinkende gamlingen hente henne tilbake, slepe henne ut av det store hvite intet. Hun prøvde å protestere, men hun sov, og hun visste at ingen andre kunne høre hennes Nei.
Noen måtte likevel ha hørt det, for stemmen fra den andre siden av verden snakket til henne. Nå lød den nesten snill.
"Du har ingen anelse om hva du er i stand til, Chanah. Dette er ingenting for deg. Nå har du fått deg selv tilbake."
I dypet hørte hun navnet Chanah igjen, men denne gang fra en kvinnestemme. Mykt og klart sang det: Chanah. Hun hadde hørt stemmen før. Noen ganger, når hun hadde tenkt å drepe seg, hadde hun hørt denne stemmen nynne skyhvitt. Den tilhørte det eneste mennesket i verden som bare ville henne godt.
Hun hadde aldri skjønt hva den myke stemmen sa, ikke før nå. Den hadde hvisket navnet hennes. Hun hadde aldri skjønt hvem stemmen tilhørte, ikke før nå. Stemmen tilhørte hennes mor.