Overalt brølte det. Flammetunger slikket huden. En gniststorm nappet i håret, bet i ørene og strøk ham over nakken. Røyken virvlet, i den så han alle de døde. Tårene lukket øynene, men fremdeles så han de døde. Lungene hostet og hostet uten å puste. Det gjorde ikke noe. Alle de andre var døde. Han ville dø selv.

Men Uriel døde ikke. Han kunne ikke drepes av ild. Han var ild. I blinde kavet han seg gjennom lyset, omgitt av venner og familie. Bjelker raste sammen, sprengt av varmen og knust av taket. Glosplinter plystret gjennom luften, men ingen traff ham. En vegg forsvant, en stormvind næret flammene, og så ble han slengt ut.

Vannet rant brunt og giftig, det svidde mot sårene. Øynene druknet i tårer. Elven bar ham i en seig omfavnelse mot havet. Nå fylte lungene seg, de drakk grådig av skittent vann.

Så var det jord. Stålfingre gravde et tak i gresset og slepte kroppen opp etter seg. Lungene spydde vann og slukte luft. Øynene åpnet seg. Han så natten, og natten var rød.