Det var mørkt på Kirkegården, men Jarl trengte ikke lys for å finne frem. Han holdt rundt seg selv mens han spaserte langs grusstiene. For første gang følte Jarl seg som en fremmed her.
Han ante ikke hva som kom til å skje. Chanah var vekke. De ville nok komme etter ham, kanskje sette ham i fengsel, men han brydde seg ikke. Andre hadde overtatt alt nå; Uriel Halevi og Erik Rød kjempet det siste slaget i en glemt krig. Jarl brydde seg ikke om hvordan det gikk. Han hadde aldri brydd seg om hvordan det gikk. Han hadde skapt en egen verden, fordi han ikke våget å leve hos de andre.
En hvit benk var satt opp ved et lite skogholt, og steiner lå veltet i gresset under trærne. Her ligger hun, tenkte Jarl og så på en ru og mørk stein mellom to furutrær. Han tråkket gjennom vått gress til han sto foran gravstøtten. Den sekstakkete stjernen, radene med ukjente tegn, navnet og årstallet, alt som før. Fremdeles sto det hvite marmoransiktet i relieff mot den nesten svarte overflaten.
Jarl rørte forsiktig ved ansiktet. Den slitne hjernen hans kjente ikke igjen kvinnen på steinen. Han skjønte ikke hvordan han noensinne kunne ha sett Chanah i marmoren.
Han hentet en grusbit fra stien og la den på gravstøtten; der lå en liten stein fra før. "Sov nå," hvisket han.
Sirener ulte i det fjerne. Jarl skalv. Han håpet han fikk treffe Chanah igjen.