Jarl ventet ved kjøkkenbordet. Hva han ventet på, visste han ikke, ikke før Uriel la nøkkelen på bordet. Jarl hadde ikke hørt en lyd.
En stram eim av sot og svette drev rundt Uriel. Kraven på ullgenseren var rullet opp rundt halsen. Hælene tråkket hull i de grå arbeidsbuksene. Svette klistret det hvite håret til skallen. Frakkelommene bulte. Fingrene knyttet seg ustanselig til never, og øynene stirret mørkt ut av det bleke ansiktet.
Jarl hadde stekt noen egg til ham, og han hadde tygget litt brød, men ellers kunne Jarl ikke huske å ha sett ham spise. Jarl kunne heller ikke huske å ha sett ham sove.
"Chanah forsvant," sa Jarl tynt. "Hun skulle bare ut en tur, sa hun, og så kom hun ikke tilbake."
Uriel løftet haken, videt ut neseborene og vred hodet fra side til side. "Du har hørt fra ham." Stemmen klang kaldt og hardt, som fra en stålstrupe.
"Ja," nikket Jarl. Denne stemmen hadde han ikke hørt før. "Chanah og jeg fikk gå fri hvis vi ga deg til ham."
"Har han et navn?" spurte Uriel.
"Erik Rød," hvisket Jarl. Han så ned, skamfull over redselen. "Han er farlig. Han har svært mange menn under seg."
Uriel nikket. Dette navnet husket han fra barndommen. "Uriel Halevi er også farlig," gryntet han, "selv om han ikke har noen menn under seg." Uriel tenkte seg om. "Hvis du ga meg til ham, skulle du og Chanah få gå fri?"
Jarl nikket.
"Gi meg til ham."
"Han vil ikke holde hva han lover," sa Jarl.
Uriel smilte ondt. "Han vil holde dette løftet. Kontakt ham, og si at jeg vil treffe ham alene."
"De kan høre alt vi sier," hvisket Jarl.
Uriel trakk på skuldrene. Han satte seg, skrev en adresse ved Elvebredden ned på et ark og ga arket til Jarl. "Gi ham denne adressen om én time," sa han og reiste seg.
Jarl ville gjøre som han ble bedt. Han ville løfte av røret, lese opp adressen og legge på røret igjen. Han visste ikke annet, men han følte likevel at han kom til å svike en mann. Han skjøv tankene fra seg og så ut gjennom vinduet. Det var kveld ute.
"De tar deg når du forlater leiligheten."
Uriel ristet på hodet. "Senere, kanskje, men først vil han se ansiktet mitt."
Jarl reiste seg og fulgte Uriel til døren.
"Er han bedre enn deg?" spurte Jarl.
"Nei."
"Er han like god?"
"Nei. Ikke tenk mer på dem utenfor, jeg skal ta meg av dem."
"Hva med Chanah?"
"Hun kommer tilbake," sa Uriel. "Hun har ingen andre steder å dra til. Ta vare på henne."
Han åpnet ytterdøren.
"Vent," hvisket Jarl etter ham. "Etternavnet ditt har jeg vært borte i tidligere. Da jeg undersøkte fortiden til Deborah Haam, leste jeg om en familie som het Halevi. De bodde i huset ved siden av hennes. Familien Halevi ble sendt til dødsleirene, og alle døde der."
Uriel Halevi stoppet i trappen. Han snudde seg. "Ikke alle," sa han. "Pass godt på datteren min, Luftmensch."
I mørket utenfor luktet Uriel menn og kvinner. De kjente ham ikke, men likevel jaktet de på ham. På trygg avstand satt de, i biler fulle av elektronikk, med hunder ved beina og våpen i fanget.
Teknikken deres hadde vandret ut i verdensrommet og tilbake til jorden mens han satt sperret inne i et fengsel for sinnssyke. Mikrofoner mindre enn knappenålshoder, bomber i fyrstikkesker, håndradioer, nattkikkerter, datamaskiner, satellitter og automatvåpen, utstyret deres tilhørte en ny tid. Men menneskene var de samme som alltid. Han konsentrerte seg om menneskene.
Bare Dvora kunne berettige Uriels eksistens. Han forsøkte å elske de få minnene hun hadde etterlatt seg. Han mislyktes. Hatet blinket nakent i øynene. Noen måtte betale for hans liv, noen utenfor ham selv. Og nå hadde han endelig funnet et menneske som kunne betale. Fremtiden fantes ikke lenger, bare fortiden. Kroppen brente det siste fettet, hjernen brente de siste drømmene.