Noen kniver laget han fra grunnen av, og de han kjøpte, ble alltid forandret. Hvert blad kunne barbere dunet på utsiden av håndleddet. Han surret garn dyppet i linolje rundt skjeftene og lot det tørke til harde grep. Med jevne mellomrom ble garnet penslet med linolje, slik at det ikke skulle rakne. Først når han selv hadde formet dem, ga han knivene navn.

Hans øyestein ble født av en stålplate fra fjæringen på en kondemnert lastebil. Noen esse hadde han ikke; en sveiser varmet platen til den lyste hvitt og fikk den rette hardheten. For hånd raspet, saget og slipte han platen. Han arbeidet ikke lenge om gangen, og han sparte seg til han var opplagt. Litt etter litt vokste det frem, et enegget blad, krummet på begge sider og like langt som en underarm.

Han saget en ødelagt messinglampe i biter, filte til en fingerstopper og en knopp og drillet et hull gjennom hver av dem. Fingerstopperen ble tredd inn på tangen, slik at den sto mot bladet. Han skar et gammelt lærbelte i firkanter, slo et hull i hver lærbit, kokte dem og tredde dem på tangen. Så klinket han messingknoppen på toppen. Etter noen dager tørket læret. Han klinket knoppen hardere fast og slipte håndtaket. Nå først begynte han å kvesse eggen. Han brukte flere bryner, fra en grov rasp til en fin og glatt stein. Helt til slutt brukte han ripesiden på fyrstikkesker.

Da han var ferdig, hadde han arbeidet i ni måneder. Av ingenting hadde han skapt noe vakkert. Han rispet seg over armen, ikke dypt, bare nok til at bladet fikk smake blod. Men denne kniven fikk ikke noe navn, ikke før den gråkalde vinterkvelden da han første gang så Engelen.